Sykehusopphold og fødsel under coronatiden

♥Dette har desidert påvirket meg psykisk! Det å bli gravid er en milepæl i livet. Å hvorfor det å bli gravid å få barn for meg og min parter er ganske så mye større enn alt annet her i livet skal jeg fortelle om i et ennet innlegg. Men først den store psykiske testen under coronatiden.

Når jeg ble gravid med nummer 3 var jeg overlykkelig for å gå igjennom dette enda en gang sammen med Kim! Kim og jeg har vært igjennom så utrolig mye sammen, å det å bli gravid for oss skulle for 5 år siden ikke bli lett. (Mer om det kommer i et annet innlegg) Kim og jeg har for det meste vært uadskillelige å jeg må ærlig si at jeg har vært helt avhengig av hans støtte gjennom årene som vært.

Tryggheten hans fra første stund reddet meg å jeg har vært og er så takknemlig for å ha hatt han ved min side gjennom all den psykiske påkjenningen som har vært fra før. Det å ha han ved min side når det har kommet til svangerskap har vært den største tryggheten jeg kunne hatt.♥ Dette gjelder nok di fleste, men jeg må få sette litt ord på dette da det virkelig ikke har vært lett denne gangen.

Da vi fikk vite i november 2019 at vi ventet vårt 3. barn sammen, på under 3 år……! ble vi enda en gang svært overrasket å drømmen om 3 barn sammen ble virkelig. Altså, er det virkelig mulig å være så heldig? For 5 år siden kunne jeg ikke få barn, å her sitter jeg med snart 3!?? På under 3 år!!??? Pluss to bonusbarn♥ Jeg er overveldet og svært heldig!

Men ja, igjen skulle vi få oppleve enda en graviditet sammen og tryggheten min var nok en gang at Kim skulle være der som han alltid har vært. Han skulle nok en gang stå ved min side som han gjort under hver eneste operasjon, sykehusinnleggelse, gynekolog-undersøkelse, besøkene og undersøkelsene på Rikshospitalet.. ja, han har sittet og sovet ved siden av meg gjennom alt jeg har vært igjennom å det å våkne opp å vite at han er der er for meg så utrolig viktig. Tryggheten han har gitt meg har jeg vært så avhengig av og takknemlig for, å dette har gjort at jeg har kommet meg gjennom alt som har dukket opp.. (Noe som slett ikke har vært lite.) Dette gjelder da også hver eneste lege/jordmor time under svangerskap, men også når guttene våres har vært på kontroller og oppfølging. Vi har alltid vært Kim og Line på det meste 💙

Ultralyd nummer 1 i dette svangerskapet var vi to, å lykken bruste oss igjennom nok en gang! Tårene er aldri så langt unna hverken Kim eller meg å det å sette pris på noe har virkelig blitt våres greie. Det å sette pris på livet generelt, det å være takknemlig for det man har, det å elske og det for å bli foreldre gang på gang er virkelig lykken! Sammen er vi veldig sterke på di viktigste områdene.

♥Så snudde det, jeg hadde aldri tenkt på det å plutselig bli alene om ting vi skulle være sammen om. Det vi var/er to om for å lage å som vi sammen skal gå igjennom fordi vi er to, ting vi skal dele på å stå sammen i. Tanken om alt dette var ikke at jeg plutselig måtte være alene om det. Jeg vet at mange gjør dette alene selvom man har partner, men for oss har det vært viktig å være sammen om ting. Det har vært og er viktig for oss å være to.

Denne gangen ble det da dessverre ikke slik vi hadde tenkt oss. Ikke at det har noen skade på forholdet vårt eller noe slik, men det går en litt på psyken når ting blir helt annerledes. Å at det værre skulle bli denne gangen gjorde noe med akkurat psyken!

Dette svangerskapet og denne fødselen ble helt annerledes, det skulle bli en psykisk påkjenning, en psykisk test uten like på alle områder. Da jeg plutselig ble lagt på sykehus i uke 26+4 etter en undersøkelse jeg nok en gang var alene på begynte testen, en skikkelig test jeg måtte gå igjennom alene. Kim var ikke tilstede og innleggelsen kom som både et sjokk og uten min største trygghet ved siden av meg. Jeg skulle nå belage meg på å ikke få se Kim eller barna mine på flere uker.. Jeg fikk heller ikke fortalt dette face to face å jeg fikk ikke ha besøk slik at jeg kunne snakke med noen av di før jeg ble lagt inn på et rom helt for meg selv. DET gjorde virkelig vondt å tårene trillet konstant di første timene. Alt så så mørkt ut.. Til tross for mye frustrasjon og tanker klarte jeg til slutt å komme meg inn i ei boble sammen med babyen i magen, for nå måtte vi bare ligge der, sammen å kjempe. Jeg visste at guttene mine hjemme hadde det bra å har det veldig bra hjemme selvom jeg ikke er der. Pappa’n er der og våres nærmeste familie har stilt opp som noen helter fra dag en. Dette har gitt meg trygghet hjemme, men jeg savnet og savner fortsatt tryggheten her jeg ligger. Nemlig far til barnet i magen min💙

Vi er fortsatt ikke ferdig, for fødsel alene tok kaka for meg! Jeg ble fortalt ganske tidlig at keisersnitt ble planlagt dersom babyen nå skulle komme. Lillegutt lå i seteleie enda, så det beste for han var å komme fort ut dersom fødselen skulle starte. Selvfølgelig var dette greit for meg, babyen kommer først og alt jeg har klart å tenke på er hans beste rundt alt dette. Jeg prøvde virkelig å gå inn i meg selv, forberede meg på alt som var, ta en dag om gangen…men tanken på at Kim kanskje ikke fikk være med på fødsel var tøff. Dagene gikk, å plutselig kom frykten. Etter mye sammentrekninger og en del nedpress onsdag, 9 dager etter innleggelse ble fort ting veldig mye tøffere for meg å innse. Da jeg ble kjørt ned på fødeavdelingen uten partner var dette helt surrealistisk, det å igjen gå igjennom den brennende magnesiumen i kroppen uten å få kjenne Kim ved min side var ille. Bare det å legge inn venefloner for meg ble mer ille. Jeg vet ikke, men det å ha Kim ved min side gjør noe med hele meg, da vet jeg på en måte at ting vil gå bra bare. Tryggheten hans er alt i sånne situasjoner å det var tøft å ikke få kjenne på dette nå!

Når di tilslutt var nødt til å stoppe opp magnesium-behandling og peneselin pga di var nødt til å ta keisersnitt var det bare å kjøre på. Uten Kim♥️ Di prøvde å gi meg bedøvende så jeg skulle få være tilstede, men etter mange mislykka stikk-forsøk og en ren tortur i ryggen ville ikke kroppen min tillate det, så full narkose ble det siste stikk. Line ble totalt borte, men babyen i magen kom frisk og raskt ut💙 savnet etter lillegutt når jeg våknet var stort. Det gikk rundt 7 timer før jeg fikk se den lille babyen min, å pga alt av smerter ble jeg kjørt opp på oppservasjonsposten etter 10 minutter som jeg fikk sammen med den lille. Det gjorde også innmari vondt, da alt jeg ville var å ha Kim ved siden av meg mens vi var sammen med babyen vår💙

Jeg ble kjørt opp til oppservasjonsposten igjen, i gangen der satt Kim etter å ha ventet i 8 timer på en sofa uten å få vite all verden. Lykken av å se han var stor, men kortvarig full av tårer. Vi fikk 3-4 min sammen, 3-4 minutter i gangen til å nusse og kose å være sammen før han måtte dra hjem igjen. Heldigvis var dette på en torsdag så han fikk komme tilbake igjen klokken 16.00 for å hilse på og være litt sammen med Ask Emilio 💙 besøkstiden for pappa Kim er strengt, å han får ikke sett lillegutt så ofte som han vil. Jeg får heller ikke ha besøk, å jeg kjenner hjelpen til Kim hadde kommet godt med nå etter operasjon. Både med tanke på at han kunne vært sammen med sønnen vår da jeg ikke har klart å komme meg på bena, å med tanke på at bare en dusj hadde han kunne hjulpet masse til med.

Etter operasjonen føler jeg meg fortsatt hjelpesløs. Jeg ligger her med smerter etter operasjonen mens Ask Emilio ligger på nyfødt intensiv. Hjelpen fra pappa Kim hadde vært god å ha nå, både med tanke på meg selv og lille Ask. Tanken på at jeg ligger her å at Kim ikke får vært med lillegutt mens jeg blir bedre etter operasjon er helt forferdelig. Det er en god hjelp som mangler, men også en viktig del som vi går glipp av i denne situasjonen som vi sitter i. Hjelpen fra pappa Kim må vi fortsatt klare oss helt uten for øyeblikket. Jeg ligger å teller ned timer til jeg skal klare å komme meg på bena igjen, jeg vil så gjerne komme meg til babyen vår for å ligge kenguru sammen med han for første gang. Jeg teller også ned dager til å få ta med meg lille Ask hjem for å hilse på Mio og Link, også eldste søsknene Matheo og Filippa. Jeg teller ned dager til en normal hverdag sammen med familien min.

Følg oss gjerne videre på

Insta ♥ Lineramona

Snap ♥ Linee92

Mio og Link forteller dere navnet på babyen

Den lille søtingen vår har hatt navn helt fra starten av♥

Jeg synes det er helt utrolig at vi har klart å holde dette «hemmelig» så lenge. Helt fra første dagen jeg tok testen å fant ut at jeg var gravid, fra den dagen av har lillegutt hatt et navn♥ han har hatt et navn hele veien, å for første gang har Kim og jeg vært helt enige! Vi spurte Mio om hva han tenkte å det aller siste valget tok han.

Mio har skjønt dette så utrolig godt, å helt fra magen begynte å vise seg å han fikk mer og mer forståelse så har han spurt meg hver morgen om hvordan lille … har det i dag!? «Har han det fint i magen din i dag mamma?»

Ja, altså, jeg har blitt så overrasket over hvor omsorgsfull Mio er, å over hvor mye han er tilstede. Alle spørsmålene han kommer med, å over hvor høflig og snill han er.. jeg har blitt helt tatt på senga noen ganger å så rørt jeg blir♥ det er helt utrolig å jeg er så stolt over alle di tre små! Jeg er så heldig!

Men ja, nok om det.. Navnet til babyen vår kommer her♥

♥♥♥

 

Lille Prinsen vår er født

♥ Da skal nyheten få komme frem å vi er igjen stolte foreldre til en liten gutt som kom den 28.mai klokken 02.47♥

Lillegutt og jeg klarte ikke å holde igjen lenger etter veldig hard jobbing så han meldte sin ankomst i veldig god tid før termin i går. I uke 27+4 valgte han å bli med på festen utenfor livmoren å alt ser kjempe fint ut! Heldigvis er han like sterk og sprek som sine eldre søsken å ting ser veldig bra ut! Pusten går av seg selv, men han har cpap som en liten støtte♥️ Jeg er nå en veldig stolt 3 barns mor pluss at jeg er så heldig som i tillegg har to bonusbarn♥ nå gleder jeg meg helt sinnsykt til å få samlet hele gjengen min igjen for den følelsen der er jeg ganske sikker på at blir helt magisk! Jeg gleder meg så innmari til tiden fremover nå å føler meg så heldig!♥

Følg oss gjerne videre på insta ♥ Lineramona


 

Kort oppdatering om di siste dagene som har vært

Alt har vært stabilt og bra! Jeg har hatt mye vondt i hodet og hatt et veldig lavt blodtrykk, men babyen har hatt det veldig fint💙 to lungemodningssprøyter har fått sin fulle ekkelt og Adalaten har hjulpet meg med sammentrekninger og nedpresset. Jeg har følt jeg ikke har trengt å uroe meg max så det har jeg prøvd å ikke gjøre♥️

Selvom det har vært litt kaos og blandede følelser i hodet mitt di siste dagene så har jeg ligget her å fått roen, sett litt på Netflix, spist mat, drukket mye og snakket med babyen i magen💙 kontakten har vært så god mellom oss, responsen har vært en deilig følelse å jeg elsker den lille kabraten så høyt!

Jeg savner guttene hjemme helt ekstremt, men jeg vet at di koser seg sammen med både Pappa’n sin og nær familie. Jeg gleder meg så fælt til vi er samlet alle sammen ♥

Her kommer et lite kjærlighetsdryss av bilder♥



Følg oss gjerne på Insta og snap 💙 Lineramona

En kamp mot følelser

Jeg sitter i en situasjon her som jeg ikke har kontroll på.. Jeg har hverken kontroll på det som skjer her eller det som skjer hjemme. Jeg føler meg maktesløs og jeg skulle ønske vi kunne stille tiden 8 uker frem i tid.

Dette er den tøffeste tiden jeg har hatt noen gang å jeg gråter meg igjennom mange timer.. Jeg vil hjem til barna mine, men jeg vil også at lillegutt skal være i magehuset så lenge som mulig. Jeg står virkelig mellom barken og veden her å noen dager skjønner jeg ikke hvordan jeg skal klare å komme meg igjennom dette her. Heldigvis er noen dager bedre enn andre, men på di dagene det er værst er det vanskelig å holde ting tilbake. Derfor tror jeg det er sunt for meg å få ut mye her. Å til andre som kanskje er i samme situasjon, dere er ikke alene!

Tiden så langt har vært en kamp mot følelser, jeg ser på bilder og smiler mens gråten er like i nærheten. Jeg savner barna mine så ekstremt,  jeg vil hjem til di, jeg har vondt i kroppen og hormonene er helt håpløse å styre. En evig runddans, en evig kamp mot følelsene.. Noen ganger hjelper det å sette seg litt opp å puste dypt ned, bare gå inn i seg selv en stund.. og noen ganger hjelper det å gråte som bare pokker å håpe på at ingen på di andre rommene hører. Dette er helt jævlig!

 

Noe å trøste seg med er å tenke på fremtiden sammen med disse tre her💙💙💙 jeg har ikke ord som kan beskrive hvor glad jeg er som har dere i livet mitt! Sammen er vi sterkere en alt💙

Insta: Lineramona

Guttebaby eller jentebaby?

Jeg verker etter å fortelle kjønnet til babyen vår.. å her kommer det♥️ Jeg er sååå glad for hver dag som går! 

Jeg/vi hadde egentlig tenkt til å gjøre en liten greie ut av avsløringen på kjønnet til babyen vår denne gangen, men siden ting ble som di ble blir det bare et enkelt lite blogginnlegg.. men det er ikke det viktigste her uansett, jeg ligger her å vet ikke når jeg kommer meg hjem igjen å kjønn er ikke så viktig. Synes det er veldig deilig å vite bare at babyen har det bra! Ting ble ikke helt som forventet men jeg og vi gleder oss så stort til å få hilse på♥️ (men vær så snill å hold ut litt til i magehuset, så skal jeg holde ut her liggende i senga!) Råd fra Mio; «mamma, du må ligge helt rolig nå da.. ikke reis deg opp»♥️

Det var en gang jeg trodde jeg skulle bli en jentemamma, å jeg har vært overbevist nå tre ganger om at babyen i magen har vært jente♥️ denne gangen som di to andre gangene har jeg følt at jeg skulle bli jentemamma, men haha….! Ungene mine lurer meg trill rundt ♥️

Mio og Link skal bli storebrødre, å det er til en liten guttebaby 💙 lillebror 💙

💙💙Lillevenn💙💙

Følg oss gjerne videre på insta; Lineramona og snap; Linee92 ♥

Da begynner vi sykehusbloggen igjen

Dag 1

Mandag 18.05.20 ble en dag jeg ble tatt på senga. Selvom jeg hadde en liten aning etter sist kontroll var jeg aldri forberedt på en akutt innleggelse. Å hvertfall ikke med to små hjemme! Det var det værste som kunne skje nå så tidlig.. 

Jeg skulle på kontroll, noe som ente med at jeg ble akutt innlagt på sykehus…..igjen. Livmorhalsen hadde blitt kortere nå siden sist, ja, rett og slett nesten helt flat… Jeg fikk streng beskjed om å legge meg ned, Å BLI LIGGENDE. Etter vurdering 2 ble jeg sendt rett opp på oppservasjonsposten for gravide! Lungemodningssprøyte nummer 1 ble straks satt i rompa mi, veneflon ble lagt inn og blodprøver ble tatt. Da var det pån igjen, å denne gangen er jeg ikke lenger enn uke 26+1 å har to små gutter hjemme. Jeg føler meg mislykket å er livredd! Tankene går nå bananas igjen å jeg føler jeg lever oktober/november 2018 om igjen. Redd, frustrert, deprimert og har null kontroll. Nå starter dagboka mi her igjen for å holde tankene og følelsene litt i «sjakk», men også for å holde mange oppdatert slik at jeg slipper å svare på 100 spørsmål om dagen♥

Snakkes!♥

Line ♥♥