♥Denne dagen for to år siden startet vår hverdag med en liten prematurbaby i livene våre. Det var en hverdag jeg ikke hadde sett for meg. Egentlig hadde tanken aldri slått meg før heller. Helt ærlig, så visste jeg ingenting.. jeg stilte meg så mange spørsmål som foreksempel; hva er egentlig en prematurbaby!? Hva skjer nå? Hvordan skal jeg håndtere en så liten baby? Hvor liten er han? Altså, det å sette seg ned å tenke over HVOR små disse små er, det skjønner ingen før man har vært der selv!
Men en kort oppsummering da; det er DRAMATISK, det er brutalt, overraskende, sjokkerende, krevende, slitsomt, psykisk slitsomt, bekymrende, overveldende,-og følelsene og kroppen blir satt veldig ut av spill når man plutselig (i mitt tilfelle), 9 uker før tiden ligger der med en baby. Dette er starten på en tid hvor alt er fjernt, alt er nytt og ting kan skje. Man har ikke kontroll på noen verdens ting, å det mammahjertet går igjennom denne tiden er vondt! Enhver opptur føles som en seier å du bruser varmt fra lilletåa opp til hårrøttene. Men får du en nedtur da, å det trenger ikke være mindre en et bittelite metningsfall, ja da er verden gått under på 1 sekund å du kjemper deg langsomt opp igjen på «lykkekurven» din igjen. Sånn går dagene.
Men så, disse små skapningene er noen sterke krigere fra dag en, di får en tøff start på livet. Link Elias trengte ingen pustehjelp der han plutselig meldte sin ankomst i uke 31+1, men han trengte hjelp til å få i seg mat. Han trengte rett og slett en liten dytt inn i starten på livet. 3 uker senere sendte di oss hjem uten sonde eller annen hjelp.
I julen samme året fikk han RS virus, noe som også kort forklart var ekstremt brutalt. Vi ble igjen liggende på intensiven med en liten baby som ikke engang hadde passert termindatoen, å følelsen av å ha lite kontroll ble igjen stressende og bekymrende. Det mammahjertet mitt gikk igjennom den julen var brutalt, Link var kjempe syk å hadde det kjempe vondt. Jeg husker han prøvde å gråte, men han fikk ikke ut en eneste lyd pga stemmen hans var borte. Det skal jeg si skjærte seg fast i hjerterota!
Men tilbake til i dag, i dag er han en av di tøffeste jeg vet om å stemmen hans er virkelig på plass igjen♥ Han er hele to år i dag, å veien hit var lang og krevende di første 8 månedene, men nå synes jeg tiden går altfor fort! En kjekk og bestemt liten dude har han blitt, med en stor dose temperament, men som samtidig smiler og er super blid dagen lang. Allerede prøvd seg på å gå på skøyter, så motorikken er det ingenting å si på! Å nå gleder jeg meg bare til fortsettelsen!
Link Elias, mitt lille temperament♥ Smiler og er blid dagen lang♥ Gratulerer så masse med dagen din! Fy søren som jeg elsker deg♥