Jeg hadde lagt planene.. Amming var og er en naturlig del av meg å når Mio Nathaniel kom til verden var det ikke snakk om å ikke amme! Jeg ville hvertfall prøve så godt jeg kunne, for mange er det kanskje ikke noen valgmulighet så om jeg klarte det var dette bare kjempe positivt og jeg skulle være stolt av det. Fra første stund ble Mio lagt til å han begynte så vidt det var å puppe, dette gikk seg så utrolig bra til så han lå ved puppen dag inn og dag ut og var kjempe fornøyd fra di første timene på sykehus. Vekten økte betraktelig og maten var alltid klar for han uansett hvor vi var.. For oss var ikke dette noe problem over hodet, vi fikk aldri noe problem med hverken melkeproduksjon, betennelse, sårhet eller en minste liten ting å Mio var egentlig strålende fornøyd hele tiden.. Det var helt supert å vi koste oss så utrolig masse! Etter hvert som han begynte med litt fast føde så fikk han alltid det først med litt melk oppi for så å die fra puppen etter å det fungerte så fint. Hadde vi ikke gjort det tror jeg ikke han hadde startet med noen form for fast føde i det hele tatt😅 i hvertfall så var ikke amming og den biten noe problem å derfor hadde jeg også en stor plan om å gjøre det samme med nummer to. Planen var lagt! Bin there done that, no problemo..
Saken er nå at jeg sliter litt med å se for meg at det blir full amming av minstemann. Jeg prøver å pumpe meg jevnlig for å få i gang melkeproduksjon å har gjort det fra dag en, men føler at det er en så utrolig lang vei. Når jeg sitter med Link i kenguru så har jeg bare lyst til å legge han til for å gi han puppen å komme meg hjem så fort som mulig for å starte det livet vi snart skal ha sammen. Jeg føler jeg er i ei slags boble, jeg føler meg tom når jeg ikke får vært med han 100% og lei meg når jeg tenker på at vi ikke fikk den samme starten som jeg fikk med Mio.. Jeg håper og tror med tiden at vi skal klare å få igjen tiden med amming og kos, jeg pumper og står i for å bli klar, men som sagt så føles det ut som en kjempe lang vei.. Jeg prøver å omstille tankene mine å prøver å tenke positivt hele tiden, vi skal klare dette, så med litt tid SKAL dette være mulig! Men det er ikke lett når man samtidig prøver å nyte tiden sammen med lille..♥vi må bare være sterke♥
♥I dag har jeg vært her i ei uke allerede å det føles ut som jeg kom i går, samtidig som det føles ut som jeg har vært her i flere måneder.. Jeg ble lagt inn forrige onsdag, å di dagene jeg lå her med minstemann i magen har bare frest forbi. Di dagene var bare intensive og slitsomme så nå klarer jeg liksom ikke helt å si om dagene går fort eller sakte lenger heller. Dagene føles lange og vanskelige, mens tiden flyr når jeg tenker på at lillemann allerede er 4 dager i dag.
I går var jeg ute en tur i frisk luft å det var virkelig noe jeg trengte. Det ble ikke lange turen for å si det sånn for det er jo søren meg snø ute.. skikkelig dritt vær egentlig og kaldt selvom det ikke er mange gradene! Det er noe jeg ikke har fått med meg selv på disse dagene rett og slett, jeg har liksom kun har vært inne her å tusla i den gode morgenkåpen min og di utrolig gode birkenstocka mine med raggsokker i. Føler meg fin om dagen skjønner dere vel😂
Jaja, nå skal jeg inn til minstemann å hilse på han. Det har ikke skjedd store endringer med tilstanden hans så han er fortsatt 100% som di sier♥ i dag skal jeg kose meg masse med han ettersom det ikke ble mye i går av forskjellige årsaker. I dag er det skikkelig lillemann og mamma tid♥ Ha en super dag♥
I går hadde jeg helt ærlig en skikkelig dritt dag for å være helt ærlig.. Jeg var kjempe sliten og absolutt alt føltes så overveldende. Jeg gråt og styra og var helt kake mange ganger.. Jeg hadde mange timer kenguru tid minstemann, men føler samtidig ikke det er nok.. Jeg er samtidig redd for å gjøre noe galt når jeg løfter og tar på han ettersom han er så utrolig liten, redd for at det ene med det andre skal skje osv osv.. Hver gang jeg hører en lyd på skjermen eller hvis han blir litt urolig når han enten ligger i kenguru eller i kuvøse begynner jeg å stresse og tårene presser samtidig som jeg føler jeg klarer å holde roen ganske bra alikevel. Jeg vet at det å bli født er det tøffeste han har vært igjennom og at han tåler det og det, men Hærregud han er jo så liten.. Det er ikke bare bare å tenke at di tåler det ene og det andre når man aldri har vært borti dette før å det blir så kjært som det gjør. Det er så vanskelig..
Det er dette her, pluss at jeg savner Mio Nathaniel noe så inderlig! Han har ikke ligget på armen min på snart 6 netter nå å det føles helt ærlig ut som en evighet.. Jeg har aldri vært borte så lenge fra han, vi har vært sammen siden dag en å di eneste timene vi har vært borte fra hverandre er når han har vært i barnehagen di få timene på dagtid. That’s IT! Nå vet jeg jo absolutt at han har det bra, å vi “snakker” jo sammen på mobilen, pluss at han er i barnehagen hvor han trives så stort og gjør di tingene vi bruker å gjøre, men det blir jo absolutt ikke det samme når jeg ikke er der.. Samtidig har jo både han og familien min så godt av å være litt alene sammen med alle vi er glad i.. Han er en skikkelig tillitsfull og god gutt, så det er ikke noe problem, men savnet etter den lille store gutten min blir så innmari stor alikevel., Men, bare vi kommer hjem fra sykehuset blir det andre boller🙏🏻 jeg skal prøve å holde motet oppe, prøve så godt jeg kan å ikke gjøre dette til bare en klage side hvor jeg bretter ut bare “negativ energi”.. Det har vi jo nok av fra før, men samtidig er ikke livet bare en dans på roser som mange skal ha det til..🙈 eller?
Et langt og følelsesladet innlegg fra di første dagene på sykehuset.. Jeg fikk noen timer i natt til å skrive et innlegg fra levra. Når jeg kom ned for å ligge kenguru med lillegutten min etter å ha spist litt selv så ble det litt vanskelig å gjøre dette fordi han måtte ligge 6 timer i lys pga gulsott. Da kjente jeg tårene presset skikkelig fordi jeg hadde så lyst til å bare holde og kose med han. Jeg ble kjempe lei meg, men så måtte jeg samtidig bare ta meg sammen fordi det er sønnen min det er snakk om, å for Guds skyld bare gjør det som må til. Jeg kan selvfølgelig vente selvom det gjør vondt der og da.. Men så, da måtte jeg finne på noe annet for å få samlet meg litt.. Så her kommer det litt i første omgang🙏🏻💙
Jeg synes rett og slett at ting var veldig skummelt når jeg skjønte at jeg ikke kom til å få dra hjem etter kontrollen di tok av meg på onsdag, etter riene hadde begynt på natten. Når di tok kontroll så di åpning på to cm og en spent vannblære. Di begynte å overvåke babyen, (som hadde det fint forresten)! Å alt ble satt i gang litt for fort for min del, men alt med god hensikt naturligvis! Jeg tror rett og slett ikke jeg helt oppfattet 100% at babyen faktisk kunne komme ut når som helst..
Ultralyd ble gjort samtidig som jeg skulle ta masse blodprøver, sette inn veneflon i begge hender å egentlig få med meg noe av det som ble sagt. Jeg gråt litt, fordi jeg har en sinnsykt skrekk for sprøytespisser, jeg gråt litt av glede, fordi jeg så babyen hadde det bra. Det var veldig mye blanda følelser..
Det skjedde mye på kort tid så saken er at jeg ikke fikk med meg ALT som ble sagt og gjort, men det di skulle starte med var å stoppe riene mine! Jeg må vel selv innrømme nå at jeg er av typen som tåler veldig lite medisiner, så jeg har hatt mange timer på øynene mellom slagene.. Hvertfall det jeg fikk når di ikke drev å “dulla” med meg.. når riene stoppet opp fikk jeg èn sprøyte to ganger for at babyen skulle modne lungene sine litt fortere i tilfelle han da skulle komme ut.. Fra onsdag til fredag fikk jeg hverken sitte, stå eller gå så det ble noen lange timer med mange tanker som freste igjennom systemet mitt.. Mye vondt her og der, noen tårer kom i ny og ne, litt deprimert og litt frustrasjon.. mye på en gang! Det legene sa var at hver eneste time og dag teller veldig i forhold til at babyen skulle holde seg inne lengst mulig å for at medisinene skulle virke på babyen.. Her var det snakk om å bare være tålmodig og ta ting som det skulle komme🙏🏻💙 jeg gjorde som legen sa!
Jeg fikk et magnesium drypp på torsdag. Dette gikk ut på å “modne” hjernen til babyen. Eller, det var ihvertfall veldig bra for hjernen til babyen, så dette fikk jeg inn gjennom årene i systemet mitt i en dose.. Dette vil jeg faktisk si at var noe av det værste jeg har vært med på! Det føltes oppriktig ut som at hele kroppen min økte temperaturen til over tusen grader og at jeg brant opp levende. Pulsen min økte betraktelig og samtidlig føltes det ut som at noen sto å kvelte meg sakte men sikkert.. Jeg fikk IKKE puste kjentes det ut som, det var sikkelig ekkelt! Etter dette ble jeg super sliten så jeg sovnet igjen å da ble noen timer på øyet igjen. Men gutten hadde det fortsatt veldig bra inni magehuset, så jeg hadde absolutt gjort det igjen om babyen trengte det💙🙏🏻
Etter 48 timer, altså da på fredag ved 11.00 på morgenen måtte di stoppe opp medisiner og andre ting for nå hadde babyen fått en god og effektiv behandling pluss at di ikke kunne gi meg noe mer, så da var det bare å vente å se. Det ville da si at noen ganger kommer riene tilbake og babyen kan da komme, noen ganger går det greit å man kan gå uker uten at det skjer noe. Jeg håpet selvfølgelig på at den lille ville bli værende inni magen for der har han det jo best til termin, men dette var det helt klart ikke jeg som bestemte.. Det gikk noen timer, jeg hadde noen sammentrekninger, men det føltes ikke ut som rier. Jeg fikk komme opp å tisse litt, fikk tatt meg en god og varm dusj. Spist litt mat fra bigbite og fikk slappet heelt av en liten stund……helt til riene begynte igjen! Jeg begynte å kjenne rier ved 5 tiden på ettermiddagen på fredag, ikke då vondt akkurat, men det var definitivt rier.. Di kom og gikk litt som di ville, men ved 8-9 tiden,(husker ikke nøyaktig klokkeslett), men da måtte di kontrollere litt nøyere. Da var det åpning på rundt 4cm så da kjørte di meg i full fart ned til føden igjen. Da trillet tårene ekstremt! Ikke fordi det gjorde vondt, men jeg var livredd. Hva kunne jeg gjøre for den lille babyen om han kom ut nå? Hva hvis? Hva skjer? Jeg var bare kjempe redd!
Klokken 10 var det åpning på 8cm å jeg begynte virkelig å få vondt! Smertestillende var uaktuelt fordi dette ville jeg virkelig være med på. Hvis babyen hadde det fint og kunne puste helt selv ville di legge han på brystet mitt med en gang slik at vi fikk kontakt og som er veldig naturlig, hvis ikke så måtte di bare trille han rett ned til intensiv.. Jeg skjønte selvfølgelig dette, for det var babyen vi møtte tenke på, men jeg håpet så inderlig at di bare ville legge babyen på brystet mitt med en gang slik di gjorde med Mio når han kom ut, den følelsen er bare så ubeskrivelig god å jeg håpet så masse!🙏🏻
Di neste timene som gikk var et smertehelvete uten like! Det var vondt! Di 4 timene fra rundt 22.00 og til 01.55 når Link ble født var så utrolig vonde så jeg husker faktisk ikke sååå mye selvom det ikke var noen smertestillende innblandet.. Men når han kom ut, å jeg så alle legene og jordmødrene bare tittet og smilte rundt meg, å di la den lille på brystet mitt og jeg fikk høre han skrike litt så var all smerte plutselig borte🙏🏻 det er noe av det merkeligste en kan oppleve helt ærlig.
Det sprøeste denne gangen var at om di ikke var nødt til å stoppe opp blødninger osv osv så tror jeg faktisk jeg bare kunne reist meg opp å gått meg en tur med minstemann på armen.. den følelsen der var helt ekstrem!💙 jeg kjente hver eneste lille følelse i kroppen å det var så godt. Lillegutten hadde det også så fint, han var så sterk fra første stund og han er nå 100% tross omstendighetene akkurat slik di er nå. Jeg ble veldig positivt overrasket over fødselen og etterpå.. Personalet som var tilstedet under “økten” var bare helt fantastiske å jeg følte meg som gull der jeg lå! Jeg ble overveldet av hele greia, men som sagt, det har alikevel vært mange følelser inn i bildet her!
Natten den lille krabaten så absolutt SKULLE ut, å ja!!! Vi har det så fint alle mann💕
Lillegutt klarte ikke vente lenger, så han kom rundt 9 uker før termin. Han kom i uke 31+1, 27.oktober 2018 klokken 01.55 er datoen og klokkeslett hvor Mio Nathaniel ble storebror til verdens søteste lillebror og jeg ble tobarnsmor.. Må si det kom litt brått på når man i utgangspunktet har sett for seg at man har en termin dato å gå utifra. Hvor det er rundt den tiden man “skal forvente å få barnet” nær man er gravid, men dette er det jo ingen fasit på ☺️ sånn som ting er nå er jeg bare overlykkelig over at alt står bra til med den minste å vi koser oss når vi kan💕 di siste dagene våres skal jeg skrive om senere, for det har vært veldig mye blandete følelser inn i bildet her.. mye man skal igjennom når det setter i gang på denne måten, men jeg synes det har gått over all forventning alikevel🙌🏻 så det er hvert å sette seg ned å skrive!
Gravid bilde tatt Fredag 26.oktober- uke 31💕 Et hjemmelaget og fint bilde med di fineste trusene og trøya🙌🏻 #thereallife
♥Her kommer det en liten oppdatering fra mobilen angående graviditeten. ♥ På onsdag var jeg gravid i uke 30 dag 5. Natt til onsdag begynte jeg å få rier, noe jeg synes var kjempe skummelt ettersom det enda er 9 uker til termin å den lille egentlig skal få kose seg noen uker til inne i magehuset sitt.. riene startet rundt 1-2 tiden på natten og vedvarte. Jeg valgte å ikke stresse i det hele tatt, jeg fikk ringt inn på sykehuset når jeg skjønte at det ikke ville gi seg slik at di visste hva som skjedde og at jeg mest sannsynlig var nødt til å komme inn for en sjekk. Alt gikk egentlig veldig fint! Jeg fikk tatt meg en god dusj først, sett så Mio hadde det fint der han lå og sov å ja, tiden gikk selvfølgelig fort nok ettersom det tok litt tid å gjøre det ene med det andre når man går å har rier og får mye vondt.. samtidig skal man få unna ting som matpakker, kle på minstemann i hus og ordne seg osv osv. Men ting går når det må gå!
Det bar på sykehuset med et fint tempo, kom inn der å ble lagt inn med en gang naturligvis.. jeg ble vartet opp med blodprøver, medisiner og undersøkelser av babyen.. babyen hadde det fint å vi håper selvfølgelig at han vil være i magehuset ei stund til! 🙂 i mellomtiden ligger vi nå her å tar egentlig time for time og dag for dag som det kommer.. jo lenger han er i magen jo bedre er det, er ikke mye annet å få gjort i en sånn situasjonen.. Jeg føler meg utmattet og kjempe sliten, men det er jo bare slik det blir.. så lenge babyen har det fint så har jeg det også veldig fint🙏🏻
