♥Ingen enkel oppgave å være mamma.
Det er en nokså stor oppgave! En så stor oppgave at noen ganger føles det ut som at jeg kvelses. 29.08.2021 ble denne oppgaven så stor at jeg ikke visste forskjell på bak og fram. Jeg hadde mest lyst til å sette meg ned å skrike. Jeg var så redd at jeg holdt på å besvime. Jeg var så sinnsykt stresset over at mellomste gutt ikke hadde det noe bra. Jeg startet med å brette klær når helsetjenesten kom å tok over kontrollen. Han satt på fanget til pappa´n sin nesten bevisstløs. Ja, de sa jeg skulle pakke litt klær å det endte med å pakke en bukse, koseteppet hans og et par sko. De sa jeg skulle gå ned i ambulansebilen å gjøre meg klar til å ta han i mot, det endte med å snuble ned trappa, trippe inn mot bilen og jeg ble helt tom for ord. Jeg satt hele veien til sykehuset og klamret meg til babyen min som satt på fanget mitt. INGENTING skulle få skje han noe!
Formen til barn er veldig uforutsigbart, det kan gå fra å være i topp form til å gå inn i en kritisk syk form på bare sekunder. Å det var dette som som skjedde her!
Covidtest:
På morgen denne søndagen dro Link, Mio og Pappa’n ned for å ta en covidtest, grunnen var fordi de skulle på en hockeykamp litt senere på dagen. Det som skjedde var at testen ble tatt så langt (altfor langt) ned i nesa så Link begynte å blø neseblod. Det blødde en del, men av erfaring med Link så vet jeg at han begynner å blø lett og mye, men så stopper det av seg selv etterhvert…å det var dette som skjedde nå rett etter testen. Derfor tenkte vi ikke veldig mye over akkurat dette, rutinene våre etter neseblod er bare å få i de noe god mat og masse drikke, bare helt vanlige greier. Han er et barn, så det er begrensa for hvor rolig han klarer å ta det etterpå uansett. Etter testen dro vi på fotballtrening, noe vi gjør hver søndag da de små har startet lag og det er veldig sosialt og gøy at barna koser seg i hverandres selskap. Men, det var der vi merket at Link ikke var helt seg selv. Han var sliten og veldig kosegutt, mye sutring og var lite interessert i ballen. (Det er VELDIG uvanlig for Link, selvom han hadde blødd litt neseblod litt før så hadde ikke dette stoppet han i å spille fotball på en normal dag!) men nå var han uvel, sliten og hadde konstant blod i nesa som han snufset inn. Vi dro hjem og tok det rolig noen timer før han skulle væme på hockey, da var han gira igjen selvfølgelig fordi det er noe som han også elsker å væme på. Etter bare en times tid ringte Kim å sa jeg måtte hente han fordi han var så sliten og lei seg, han var kvalm. Så, jeg gikk å hentet han å fikk han hjem. Han spiste litt, men han var uvel og kvalm. Etter bare noen få strakser begynte han å blø, mye….denne gangen blødde han også en del, men det stoppet litt igjen.. I det Kim og Mio kom hjem og vi hadde fått i oss enda litt mat og Link hadde fått samlet seg igjen begynte han å blø igjen, men denne gangen……denne gangen ble det ille! Det blødde så ille og uansett hva vi gjorde ville det ikke stoppe. Det bare fortsatte og fortsatte, så mens blodet fra den lille nesa hans pumpet og pumpet ut blod i takt med pulsen ringte vi til legevakten. Der fikk vi ikke svar så til slutt ble ting så ille at vi ringte 113…hjelpen var på vei! Ikke 2 biler, ikke 3 biler, men situasjonen eskalerte til at hele 4 biler var i utrykning på grunn av den lille kompisen våres.. med blodposer i hånden, blålys og sirener både foran og bak, full fart, ble vi tatt i mot av en hel haug av helsepersonell på Rikshospitalet. Link ble godt tatt i mot, de fikk tatt prøver av han og tilslutt kjørte de oss opp på avdelingen vi skulle være. Link fikk et rom hvor han ble holdt øye til hele natta av en sykepleier og jeg fikk et annet rom. Jeg ble da løpende frem og tilbake hele natta for så fort Link våknet litt ble han svært urolig.
Dagen etter var han oppe og nikket, så tøff som han er…men han var også veldig preget. Det hjalp litt med væske intravenøst, men en veldig sliten gutt var det. Det ble mye prøvetaking og en del oppfølging på blodprosenten. Vi var innlagt noen dager pga blodprosenten til Link havnet godt under normalen pga det store blodtapet. Han hadde liten matlyst og var ikke i sitt full 5 på langt nær..
Når vi skulle hjem fra sykehuset ble vi forsikret med at om det skulle skje noe mer etter vi hadde dratt hjem så skulle vi bli sendt rett til operasjon å et direktenummer til avdelingen på Rikshospitalet ble lagret som nødnummer på mobilen♥ de hadde en svært lav terskel på Link Elias og for noen fantastiske folk vi hadde rundt oss!
Så, der har dere en god grunn for at jeg vil ha barna bort fra covidtest.. ikke bare mine barn, men alle barn! De fortjener en hverdag uten!
Instagram; Lineramona
