♥Det som har funket for meg funker kanskje ikke for andre å det som funker for andre funker kanskje ikke for meg. Derfor er det viktig å kjenne etter selv!
Når jeg fikk førstemann visste jeg ingenting om prematurfødsel. Førstemann kom en uke før termin å alt gikk så utrolig fint. Det var virkelig en drøm! Så fint og flott, selvfølgelig sliten til tider da det var mye som omstilte seg på kort tid. Både kroppen og sjela omstilte seg på bare noen timer, å det hele er jo en bitteliten prosess man er igjennom. Det å ikke få sove sånn skikkelig pga amming hver 2.time blant annet. At man heller sitter å overvåker babyen med fyrstikker som holder øynene åpne å er nervøs for at babyen ikke får i seg nok mat. For ikke å snakke om bleia som man er redd skal bli for full å bare MÅÅ skifte før mating. Alt blir helt snudd på hodet å det som var viktig før er bare barnematen i forhold til hva som er viktig nå. Man ser helt andre verdier i ting å styrken man aldri trodde fantes i kroppen bare eksploderer, plutselig klarer man alt.
Når andremann var på vei tenkte jeg at Okei, da skal jeg igjennom den samme greia å nå kan jeg kalle meg litt mer forberedt på hvordan ting blir. Andremann kom plutselig i uke 32 å ble kalt prematurbaby. Hva i alle dager er det? Ting gikk så fort å plutselig satt jeg der med to babyer.
Når jeg følte med førstemann at det ble endel våkentid på meg så kan jeg ikke kalle det for lite søvn. Ikke i nærheten en gang. Første to månedene med andremann i hus lå vi i stua slik at jeg kunne underholdes med tv mens han sov. Han var så liten så jeg turte ikke å ha han i senga ved siden av meg pluss at di premature babyene spesielt lager så ekstremt mange forskjellige og ukjente lyder, så jeg klarte aldri å slå meg til ro. Jeg måtte alltid smugtitte på han etter hver eneste lille lyd han lagde, jeg var rett og slett en 100*hønemor som satt med øynene fastspent i han. Hver 3. time skulle han mates, å det han ikke klarte å få igjennom pupp måtte erstattes med flaske og tilsettinger. Det gikk seg til, for dette var jo en selvfølge uansett da han skulle ha mat. Slik gikk di første månedene.
Når den lille hadde blitt litt eldre, ikke terminbaby enda, men litt eldre enn 32 uker fikk han noe som kalles RS virus. Dette er helt enkelt en vanlig forkjølelse blant voksne mennesker, men hos så små barn er det mer kritisk enn som så. Lungene til babyen som er så liten klistrer seg sammen så han trenger legehjelp. Han ble lagt på c-pap i ca en uke å den tiden vi lå på sykehuset var et mareritt! Vi lå i 2,5 uke å var bare helt knust. Når han ble friskmeldt fra sykehus å vi kunne dra hjem så var han ikke 100% frisk fra slim og snørr, så det ble lange netter når vi kom hjem også. Vi kom frem til at når Link var rundt 7 måneder kunne vi begynne å slappe av. Da hadde vi fått hjelp fra en helt super barnelege som ga oss skikkelig medisiner som vi kunne støtte oss på i tillegg. 7 måneder hvor jeg sov alt fra 2-5 timer i snitt ila et døgn. Det skal nevnes at jeg fikk ro i sjela av å kunne sitte sammen med han til en hver tid, sliten, men roen jeg hadde av å kunne være der hjalp meg. DET funket for meg, å hver morgen når eldstemann sto opp så var jeg også våken så vi kunne ha tid sammen vi også♥ dette var viktig for meg, å helt ærlig,- der og da følte jeg meg uovervinnelig. Den sårbare tiden, den styrken og den styrken vi fikk sammen som familie under en vanskelig tid. Det er rart med det, men dette gjorde at vi fikk et helt annet syn på ting. Vi fikk et annet syn på hvordan vi vil leve og hvordan vi vil være som familie. Jeg/vi er så takknemlige for hva vi har i dag♥
Ha en fin påske alle sammen, vi er sterke♥