Et langt og følelsesladet innlegg fra di første dagene på sykehuset.. Jeg fikk noen timer i natt til å skrive et innlegg fra levra. Når jeg kom ned for å ligge kenguru med lillegutten min etter å ha spist litt selv så ble det litt vanskelig å gjøre dette fordi han måtte ligge 6 timer i lys pga gulsott. Da kjente jeg tårene presset skikkelig fordi jeg hadde så lyst til å bare holde og kose med han. Jeg ble kjempe lei meg, men så måtte jeg samtidig bare ta meg sammen fordi det er sønnen min det er snakk om, å for Guds skyld bare gjør det som må til. Jeg kan selvfølgelig vente selvom det gjør vondt der og da.. Men så, da måtte jeg finne på noe annet for å få samlet meg litt.. Så her kommer det litt i første omgang🙏🏻💙
Jeg synes rett og slett at ting var veldig skummelt når jeg skjønte at jeg ikke kom til å få dra hjem etter kontrollen di tok av meg på onsdag, etter riene hadde begynt på natten. Når di tok kontroll så di åpning på to cm og en spent vannblære. Di begynte å overvåke babyen, (som hadde det fint forresten)! Å alt ble satt i gang litt for fort for min del, men alt med god hensikt naturligvis! Jeg tror rett og slett ikke jeg helt oppfattet 100% at babyen faktisk kunne komme ut når som helst..
Ultralyd ble gjort samtidig som jeg skulle ta masse blodprøver, sette inn veneflon i begge hender å egentlig få med meg noe av det som ble sagt. Jeg gråt litt, fordi jeg har en sinnsykt skrekk for sprøytespisser, jeg gråt litt av glede, fordi jeg så babyen hadde det bra. Det var veldig mye blanda følelser..
Det skjedde mye på kort tid så saken er at jeg ikke fikk med meg ALT som ble sagt og gjort, men det di skulle starte med var å stoppe riene mine! Jeg må vel selv innrømme nå at jeg er av typen som tåler veldig lite medisiner, så jeg har hatt mange timer på øynene mellom slagene.. Hvertfall det jeg fikk når di ikke drev å “dulla” med meg.. når riene stoppet opp fikk jeg èn sprøyte to ganger for at babyen skulle modne lungene sine litt fortere i tilfelle han da skulle komme ut.. Fra onsdag til fredag fikk jeg hverken sitte, stå eller gå så det ble noen lange timer med mange tanker som freste igjennom systemet mitt.. Mye vondt her og der, noen tårer kom i ny og ne, litt deprimert og litt frustrasjon.. mye på en gang! Det legene sa var at hver eneste time og dag teller veldig i forhold til at babyen skulle holde seg inne lengst mulig å for at medisinene skulle virke på babyen.. Her var det snakk om å bare være tålmodig og ta ting som det skulle komme🙏🏻💙 jeg gjorde som legen sa!
Jeg fikk et magnesium drypp på torsdag. Dette gikk ut på å “modne” hjernen til babyen. Eller, det var ihvertfall veldig bra for hjernen til babyen, så dette fikk jeg inn gjennom årene i systemet mitt i en dose.. Dette vil jeg faktisk si at var noe av det værste jeg har vært med på! Det føltes oppriktig ut som at hele kroppen min økte temperaturen til over tusen grader og at jeg brant opp levende. Pulsen min økte betraktelig og samtidlig føltes det ut som at noen sto å kvelte meg sakte men sikkert.. Jeg fikk IKKE puste kjentes det ut som, det var sikkelig ekkelt! Etter dette ble jeg super sliten så jeg sovnet igjen å da ble noen timer på øyet igjen. Men gutten hadde det fortsatt veldig bra inni magehuset, så jeg hadde absolutt gjort det igjen om babyen trengte det💙🙏🏻
Etter 48 timer, altså da på fredag ved 11.00 på morgenen måtte di stoppe opp medisiner og andre ting for nå hadde babyen fått en god og effektiv behandling pluss at di ikke kunne gi meg noe mer, så da var det bare å vente å se. Det ville da si at noen ganger kommer riene tilbake og babyen kan da komme, noen ganger går det greit å man kan gå uker uten at det skjer noe. Jeg håpet selvfølgelig på at den lille ville bli værende inni magen for der har han det jo best til termin, men dette var det helt klart ikke jeg som bestemte.. Det gikk noen timer, jeg hadde noen sammentrekninger, men det føltes ikke ut som rier. Jeg fikk komme opp å tisse litt, fikk tatt meg en god og varm dusj. Spist litt mat fra bigbite og fikk slappet heelt av en liten stund……helt til riene begynte igjen! Jeg begynte å kjenne rier ved 5 tiden på ettermiddagen på fredag, ikke då vondt akkurat, men det var definitivt rier.. Di kom og gikk litt som di ville, men ved 8-9 tiden,(husker ikke nøyaktig klokkeslett), men da måtte di kontrollere litt nøyere. Da var det åpning på rundt 4cm så da kjørte di meg i full fart ned til føden igjen. Da trillet tårene ekstremt! Ikke fordi det gjorde vondt, men jeg var livredd. Hva kunne jeg gjøre for den lille babyen om han kom ut nå? Hva hvis? Hva skjer? Jeg var bare kjempe redd!
Klokken 10 var det åpning på 8cm å jeg begynte virkelig å få vondt! Smertestillende var uaktuelt fordi dette ville jeg virkelig være med på. Hvis babyen hadde det fint og kunne puste helt selv ville di legge han på brystet mitt med en gang slik at vi fikk kontakt og som er veldig naturlig, hvis ikke så måtte di bare trille han rett ned til intensiv.. Jeg skjønte selvfølgelig dette, for det var babyen vi møtte tenke på, men jeg håpet så inderlig at di bare ville legge babyen på brystet mitt med en gang slik di gjorde med Mio når han kom ut, den følelsen er bare så ubeskrivelig god å jeg håpet så masse!🙏🏻
Di neste timene som gikk var et smertehelvete uten like! Det var vondt! Di 4 timene fra rundt 22.00 og til 01.55 når Link ble født var så utrolig vonde så jeg husker faktisk ikke sååå mye selvom det ikke var noen smertestillende innblandet.. Men når han kom ut, å jeg så alle legene og jordmødrene bare tittet og smilte rundt meg, å di la den lille på brystet mitt og jeg fikk høre han skrike litt så var all smerte plutselig borte🙏🏻 det er noe av det merkeligste en kan oppleve helt ærlig.
Det sprøeste denne gangen var at om di ikke var nødt til å stoppe opp blødninger osv osv så tror jeg faktisk jeg bare kunne reist meg opp å gått meg en tur med minstemann på armen.. den følelsen der var helt ekstrem!💙 jeg kjente hver eneste lille følelse i kroppen å det var så godt. Lillegutten hadde det også så fint, han var så sterk fra første stund og han er nå 100% tross omstendighetene akkurat slik di er nå. Jeg ble veldig positivt overrasket over fødselen og etterpå.. Personalet som var tilstedet under “økten” var bare helt fantastiske å jeg følte meg som gull der jeg lå! Jeg ble overveldet av hele greia, men som sagt, det har alikevel vært mange følelser inn i bildet her!
