Jeg sitter i en situasjon her som jeg ikke har kontroll på.. Jeg har hverken kontroll på det som skjer her eller det som skjer hjemme. Jeg føler meg maktesløs og jeg skulle ønske vi kunne stille tiden 8 uker frem i tid.
Dette er den tøffeste tiden jeg har hatt noen gang å jeg gråter meg igjennom mange timer.. Jeg vil hjem til barna mine, men jeg vil også at lillegutt skal være i magehuset så lenge som mulig. Jeg står virkelig mellom barken og veden her å noen dager skjønner jeg ikke hvordan jeg skal klare å komme meg igjennom dette her. Heldigvis er noen dager bedre enn andre, men på di dagene det er værst er det vanskelig å holde ting tilbake. Derfor tror jeg det er sunt for meg å få ut mye her. Å til andre som kanskje er i samme situasjon, dere er ikke alene!
Tiden så langt har vært en kamp mot følelser, jeg ser på bilder og smiler mens gråten er like i nærheten. Jeg savner barna mine så ekstremt, jeg vil hjem til di, jeg har vondt i kroppen og hormonene er helt håpløse å styre. En evig runddans, en evig kamp mot følelsene.. Noen ganger hjelper det å sette seg litt opp å puste dypt ned, bare gå inn i seg selv en stund.. og noen ganger hjelper det å gråte som bare pokker å håpe på at ingen på di andre rommene hører. Dette er helt jævlig!
Noe å trøste seg med er å tenke på fremtiden sammen med disse tre her💙💙💙 jeg har ikke ord som kan beskrive hvor glad jeg er som har dere i livet mitt! Sammen er vi sterkere en alt💙
Masse gode og glade tanker ril deg Line.
Masse klemmer fra naboene. Tommy og Brit. 👍😊