I dag er det 8 uker siden jeg ble innlagt på sykehus å nå kjenner jeg at jeg begynner å bli ganske klar for å komme hjem. Jeg har heldigvis vært så heldig at jeg har fått være litt hjemme å sånn med Mio og Link inni mellom slagene her, men jeg føler meg veldig spikret fast mellom barken og veden når Ask Emilio er på sykehus. Nå vil jeg bare samle guttene mine å starte hverdagen, å helst skulle det blitt gjort for 5 uker siden.
Sånn blir det nok ikke på ei stund enda, å det å holde motet oppe å være klar i hodet er ikke bare bare i sånne situasjoner. Er ikke bare bare å ha energi til alt heller. Noen dager går lekende lett, mens andre dager føles det som om at bena mine er klistret fast i sirup å jeg nesten må dra bena etter meg. Det går opp og ned til tider, men jeg føler jeg holder meg godt fast enda. ♥
Du er heldig som faktisk får lov til å dra hjem, se barna dine, kose på dem osv. Det fikk ikke jeg. Så ikke eldstemann på 2 måneder mens jeg var innlagt på sykehus først i 2 uker, deretter nfi i 6,5 uke. Stå på! Dette klarer du! Jeg heier på deg.