Etter en lang pause på grunn av studier er jeg endelig tilbake. Her kommer det til å bli mer familieralatert innhold da jeg har tre små gutter. Jeg kommer til å dele tips og triks i en hektisk hverdag og kanskje jeg til og med kan hjelpe deg med egne utfordringer og bekymringer.
Familietid, fritidsaktiviteter, skole, trening og “dårlige” rutiner osv osv er ofte hverdagsutfordringer for mange. Det er sykt mye å tenke på hele tiden, og det er sykt mye bekymringer som kommer med det å bli mamma eller pappa. Jeg kjenner ofte på at timene ikke strekker til og at det er sykt mye å gjøre hele tiden, men jeg føler ting har blitt enklere med tiden.
Timeblocking og gode vaner har nemlig blitt min nye favoritt. Dette gjør at jeg kan fokusere bedre og få gjort det jeg skal. Jeg sier ikke jeg får gjort ALT jeg skal, men jeg klarer å få gjort noe ved å ha et system..
Eller driver du kanskje å pakker sykehusbaggen som du skal ha med deg når du skal inn til den store dagen?
Uansett hva det skulle være så er det dette produktet du bør ønske deg å ha med.. kanskje du har en veldig omtenksom mann som investerer i hverdagen din og som kan gjøre ting litt bedre for deg. Du vet, det lille ekstra..
Jeg ville bare innom for å gi dere mammaer en skikkelig god anbefaling av et produkt jeg hadde med meg på sykehus alle de tre gangene jeg fødte! Klikk her for å komme til produktet som kapret hjerte mitt og som gjorde at jeg bare kunne bli fort fiks ferdig ♥
Som frisør og mamma vet jeg at hverdagen kan være hektisk, og jeg VET at det ikke alltid er så lett å få tid til ting og tang. Jeg personlig synes det er skikkelig kjedelig å vaske håret, spesielt når jeg ikke har tid til å stå i dusjen i evigheter og egentlig bare må bli fort ferdig.
Min varmeste anbelfaling finner dere hos Lyko.com som har 25% på masse Beauty til og med 27.11.2024 ♥
Det er en nokså stor oppgave! En så stor oppgave at noen ganger føles det ut som at jeg kvelses. 29.08.2021 ble denne oppgaven så stor at jeg ikke visste forskjell på bak og fram. Jeg hadde mest lyst til å sette meg ned å skrike. Jeg var så redd at jeg holdt på å besvime. Jeg var så sinnsykt stresset over at mellomste gutt ikke hadde det noe bra. Jeg startet med å brette klær når helsetjenesten kom å tok over kontrollen. Han satt på fanget til pappa´n sin nesten bevisstløs. Ja, de sa jeg skulle pakke litt klær å det endte med å pakke en bukse, koseteppet hans og et par sko. De sa jeg skulle gå ned i ambulansebilen å gjøre meg klar til å ta han i mot, det endte med å snuble ned trappa, trippe inn mot bilen og jeg ble helt tom for ord. Jeg satt hele veien til sykehuset og klamret meg til babyen min som satt på fanget mitt. INGENTING skulle få skje han noe!
Formen til barn er veldig uforutsigbart, det kan gå fra å være i topp form til å gå inn i en kritisk syk form på bare sekunder. Å det var dette som som skjedde her!
Covidtest:
På morgen denne søndagen dro Link, Mio og Pappa’n ned for å ta en covidtest, grunnen var fordi de skulle på en hockeykamp litt senere på dagen. Det som skjedde var at testen ble tatt så langt (altfor langt) ned i nesa så Link begynte å blø neseblod. Det blødde en del, men av erfaring med Link så vet jeg at han begynner å blø lett og mye, men så stopper det av seg selv etterhvert…å det var dette som skjedde nå rett etter testen. Derfor tenkte vi ikke veldig mye over akkurat dette, rutinene våre etter neseblod er bare å få i de noe god mat og masse drikke, bare helt vanlige greier. Han er et barn, så det er begrensa for hvor rolig han klarer å ta det etterpå uansett. Etter testen dro vi på fotballtrening, noe vi gjør hver søndag da de små har startet lag og det er veldig sosialt og gøy at barna koser seg i hverandres selskap. Men, det var der vi merket at Link ikke var helt seg selv. Han var sliten og veldig kosegutt, mye sutring og var lite interessert i ballen. (Det er VELDIG uvanlig for Link, selvom han hadde blødd litt neseblod litt før så hadde ikke dette stoppet han i å spille fotball på en normal dag!) men nå var han uvel, sliten og hadde konstant blod i nesa som han snufset inn. Vi dro hjem og tok det rolig noen timer før han skulle væme på hockey, da var han gira igjen selvfølgelig fordi det er noe som han også elsker å væme på. Etter bare en times tid ringte Kim å sa jeg måtte hente han fordi han var så sliten og lei seg, han var kvalm. Så, jeg gikk å hentet han å fikk han hjem. Han spiste litt, men han var uvel og kvalm. Etter bare noen få strakser begynte han å blø, mye….denne gangen blødde han også en del, men det stoppet litt igjen.. I det Kim og Mio kom hjem og vi hadde fått i oss enda litt mat og Link hadde fått samlet seg igjen begynte han å blø igjen, men denne gangen……denne gangen ble det ille! Det blødde så ille og uansett hva vi gjorde ville det ikke stoppe. Det bare fortsatte og fortsatte, så mens blodet fra den lille nesa hans pumpet og pumpet ut blod i takt med pulsen ringte vi til legevakten. Der fikk vi ikke svar så til slutt ble ting så ille at vi ringte 113…hjelpen var på vei! Ikke 2 biler, ikke 3 biler, men situasjonen eskalerte til at hele 4 biler var i utrykning på grunn av den lille kompisen våres.. med blodposer i hånden, blålys og sirener både foran og bak, full fart, ble vi tatt i mot av en hel haug av helsepersonell på Rikshospitalet. Link ble godt tatt i mot, de fikk tatt prøver av han og tilslutt kjørte de oss opp på avdelingen vi skulle være. Link fikk et rom hvor han ble holdt øye til hele natta av en sykepleier og jeg fikk et annet rom. Jeg ble da løpende frem og tilbake hele natta for så fort Link våknet litt ble han svært urolig.
Dagen etter var han oppe og nikket, så tøff som han er…men han var også veldig preget. Det hjalp litt med væske intravenøst, men en veldig sliten gutt var det. Det ble mye prøvetaking og en del oppfølging på blodprosenten. Vi var innlagt noen dager pga blodprosenten til Link havnet godt under normalen pga det store blodtapet. Han hadde liten matlyst og var ikke i sitt full 5 på langt nær..
Når vi skulle hjem fra sykehuset ble vi forsikret med at om det skulle skje noe mer etter vi hadde dratt hjem så skulle vi bli sendt rett til operasjon å et direktenummer til avdelingen på Rikshospitalet ble lagret som nødnummer på mobilen♥ de hadde en svært lav terskel på Link Elias og for noen fantastiske folk vi hadde rundt oss!
Så, der har dere en god grunn for at jeg vil ha barna bort fra covidtest.. ikke bare mine barn, men alle barn! De fortjener en hverdag uten!
Du er bare en hysterisk, nybakt mamma! Du overdriver litt nå tror jeg…
♥Det er følelsen jeg tror mange av oss har kjent på i møte med en lege eller helsepersonell. Du sitter der å føler deg helt naken, usett, sliten og frustrert. Tenker kanskje,- er jeg blitt gal? Er det bare meg? Er jeg hysterisk? Har det klikka for meg?
Svaret er; både ja og nei! Ja, du er hysterisk og gal fordi du er bekymret for barnet ditt. Nei, du er ikke hysterisk og gal fordi du faktisk vil finne ut av hva det er for noe som ikke stemmer! Det er en selvfølge at man vil det.
Jeg kan fortelle, at jeg opplever å ha blitt litt smågal etter å ha blitt mamma. Gal av å konstant være overbeskyttende, gal av å være på vakt, gal etter å ville ha alle klemmene, gal av å elske barna høyere en himmelen. Gal av å kjenne frykten for at det kan være noe galt. Spinnvill av å ikke bli tatt seriøs den gangen det var noe som ikke var bra. («Den gangen» kommer lenger ned↓)
Heldigvis så føler jeg at barseltiden min med førstemann gikk helt greit. Fødselen gikk helt greit med sine 12 timer med masse smertestillende og gode sovepauser. Vi fikk til amming med en gang, jeg hadde ikke problemer i det hele tatt bortsett fra lite søvn da det gikk mye i natteamming. Det var også mange dager hvor han satt i puppen konstant hele dagen, men jeg så stort sett på dette som kos. Det var selvfølgelig noen ganger jeg tenkte at jeg gjerne skulle hatt litt mer hjelp noen ganger, men det var jeg som satt med melka og puppene så mannen fikk ikke gjort stort der. Flaske tok han ikke det første året. Sånn var det bare!
♥Når 2.mann kom ble barseltiden litt mer utfordrende. Han kom i uke 31+1 å ting ble automatisk mer utfordrende. Jeg fikk god oppfølging her også, vi hadde en helt super HS som kom flere ganger i uken til oss. En fastlege som tok oss seriøst og nettverket rundt oss som var så bra. Vi hadde også veldig gode kontakter rundt oss så vi følte oss ganske trygge.
♥Men….siden etter den runden vi hadde i julen 2018 med Link Elias på legevakten har jeg blitt så mye mer bevisst på hva jeg sier å hva jeg forventer av en lege, å jeg har sluttet å ta det å «være en hønemor» negativt eller som om at jeg er så hysterisk. For jeg vet selv når ting ikke er som di skal å jeg liker å tilrettelegge godt rundt barna mine!
«Den gangen»
Den dagen, ikke en hvilken som helst dag heller, det var lille julaften 2018.. Jeg følte at Link Elias begynte å bli veldig dårlig så jeg ringte til en barnelege som vi har hatt god kontakt med ila den lange babytiden vår. Jeg fortalte hvordan han var og hvordan jeg opplevde han, etter hvert sa hun at hun ville vi skulle dra til legevakten for å teste Link Elias for RS virus siden han var så liten. (det var søndag) derfor legevakten.
Da vi kom til legevakten her i Oslo ble vi møtt av ei trivelig dame i skranken som tok oss først i køen siden Link Elias så veldig slapp ut. Hun ville naturligvis ha oss raskt inn til legen. Vi kom så inn til denne legen å ble møtt av en rett og slett motbydelig mann i mine øyne. Jeg fortalte hva jeg opplevde av Link Elias, forklarte hvordan han var og hadde vært så han sjekket jo naturligvis litt. Lyttet litt og hørte litt, men jeg følte han bare gjorde denne obligatoriske biten for å «tilfredsstille» meg og mine ønsker. Han engasjerte seg utrolig lite og lyttet så vidt det var på hva jeg hadde å si. Han spurte om jeg kunne prøve å gi Link litt mat mens jeg var der inne å det gjorde jeg. Jeg ammet han å i det vi satt der tok han tak å puppet litt. Da skal det også sies at Link omtrent ikke hadde spist på hele dagen, så at han skulle ta litt der og da kunne jeg tenke meg. Jeg fortalte legen at jeg hadde fått beskjed om å si ifra til han at han skulle teste Link for RS virus siden han var så liten, men han bagatelliserte hele situasjonen. «Link hadde jo tross alt fått i seg litt mat da vi var der, så det var ikke nødvendig». Jeg fortsatte å «mase» litt på at han skulle ta en RS test av Link så jeg kunne slå meg til ro, men det bare «overhørte» han å sendte oss hjem. Siden dette var midt i julen så skulle vi hjem til Solør denne dagen. Et godt stykke unna oslo, så jeg spurte legen om det var forsvarlig av meg å dra dit.. han mente at det selvfølgelig ikke var noe problem.
Ok!? Jeg dro fra legevakten med en klump i magen. Utpå kvelden den dagen begynte jeg å bli hysterisk…ja, hysterisk! Jeg var hysterisk fordi Link Elias ikke ville ha mat, bleiene hadde vært så og si tørre og gutten var slapp! Klokken 23.30 ringte jeg inn til legevakten på Kongsvinger å forklarte situasjonen. Jeg forklarte at Link var sånn og sånn, han var så og så gammel å at vi trengte hjelp! Jeg og lillesøster satte oss i bilen å kjørte til Kongsvinger sykehus da det er der vi tilhører når vi er i Solør.
Den natten da vi kom til sykehuset fikk jeg beskjed om at det ikke var noen barnelege på Kongsvinger sykehus så di hadde ingen til å sjekke han. (Ja, så fantastisk bra daaa….litt ironisk den der <—-, hvis dere skjønner!??) legen som sjekket Link sa at han kunne sende oss til Elverum sykehus fordi DEEER…..der hadde di barneleger og kapasitet til å sjekke han. Han mente det ikke var så nødvendig, (for bleia til Link Elias var jo tross alt litt våt), men om jeg absolutt ville kunne han henvise oss til Elverum.. Jeg ble helt paff og lettere irritert, å enda mer forbanna og koko ble jeg da jeg måtte kjøre selv.. jeg var pent sagt i litt ammetåke og veldig sårbar, å vi snakker nå om 1 time og 20 min i bil til vi kom oss til en barnelege på Elverum.)
Nå når jeg skriver dette så tenker jeg bare, hærreguuuud, er det mulig???? Hva tenker du med Line Ramona Berg??? Du har rett på sykebil, osv osv osv… men ja, det hadde vært en lang dag å helt ærlig så visste jeg ikke hva jeg skulle forvente der og da. Man blir usikker på seg selv i sånne situasjoner..
♥Men ja, vi satte oss i bilen på vei til Elverum. Veien var ekstremt glatt og det snødde full storm ute. På veien måtte vi innom hjemme (hjemme hos mamma) fordi Kim nektet å sende oss alene til Elverum. Derfor ble han med å kjørte. Vi brukte litt tid, men når vi endelig kom til Elverum var det som om at 10 kilo ble fjernet fra brystet å vi var i trygge hender endelig. Sykepleieren som møtte oss i døra ble helten vår å hun gjorde bare alt riktig! Takk til Elverum sykehus som trodde oss! Fra vi kom inn døra på sykehuset, til vi ble innlagt å fikk vaktrommet gikk det ikke minutter engang føltes det som. RS test ble tatt sekunder etter vi kom inn døra, å Link ble fort lagt på C-PAP for å få pustehjelp. Han var fryktelig dårlig, men endelig fikk vi hjelp. Klokken var rundt 03.00 på natta, å jeg kan kalle oss alle for helt sykt slitne da adrenalinet var på vei ut igjen! Han ble liggende på c-pap inne på intensiven i noen dager. Vi fikk endel nedturer her når det kom til sykdommen å vi var på nippen til å bli sendt over til Ullevål fordi Link var så dårlig en periode at di vurderte å legge han på respirator. Heldigvis gikk det bare oppover etter den værste kneika her å vi «slapp» respirator, men en så syk liten gutt på knappe 3 kilo var en veldig stor påkjennelse for både mor, far og barn! På denne tiden var jeg også så sinnsykt forbanna på di som ikke trodde på oss å jeg tror det alltid forblir bakerst i hodet!
♥Nå, etter denne situasjonen har jeg blitt mye mer bevisst og selvsikker på min egen magefølelse å det tror jeg er noe man må få frem litt mer. At vi må tørre å stole litt mer på oss selv å sette ned benet! Barselperioden er tøff for mange å da er det ekstremt viktig at hjelpen er der når vi trenger den!
Jeg har gått mange ganger rundt meg selv å tenkt at; jaja, legene vet bedre enn meg å di vet hva di snakker om.. men gjør h*n egentlig det? Kjenner h*n babyen eller barnet ditt bedre enn du gjør selv? NEI! Du kjenner barnet ditt best!
Om du kvier deg når du går fra legen din etter et besøk å har en dårlig magefølelse….så snu å stol på deg selv! Det har du rett til som pasient!♥
♥Det som har funket for meg funker kanskje ikke for andre å det som funker for andre funker kanskje ikke for meg. Derfor er det viktig å kjenne etter selv!
Når jeg fikk førstemann visste jeg ingenting om prematurfødsel. Førstemann kom en uke før termin å alt gikk så utrolig fint. Det var virkelig en drøm! Så fint og flott, selvfølgelig sliten til tider da det var mye som omstilte seg på kort tid. Både kroppen og sjela omstilte seg på bare noen timer, å det hele er jo en bitteliten prosess man er igjennom. Det å ikke få sove sånn skikkelig pga amming hver 2.time blant annet. At man heller sitter å overvåker babyen med fyrstikker som holder øynene åpne å er nervøs for at babyen ikke får i seg nok mat. For ikke å snakke om bleia som man er redd skal bli for full å bare MÅÅ skifte før mating. Alt blir helt snudd på hodet å det som var viktig før er bare barnematen i forhold til hva som er viktig nå. Man ser helt andre verdier i ting å styrken man aldri trodde fantes i kroppen bare eksploderer, plutselig klarer man alt.
Når andremann var på vei tenkte jeg at Okei, da skal jeg igjennom den samme greia å nå kan jeg kalle meg litt mer forberedt på hvordan ting blir. Andremann kom plutselig i uke 32 å ble kalt prematurbaby. Hva i alle dager er det? Ting gikk så fort å plutselig satt jeg der med to babyer.
Når jeg følte med førstemann at det ble endel våkentid på meg så kan jeg ikke kalle det for lite søvn. Ikke i nærheten en gang. Første to månedene med andremann i hus lå vi i stua slik at jeg kunne underholdes med tv mens han sov. Han var så liten så jeg turte ikke å ha han i senga ved siden av meg pluss at di premature babyene spesielt lager så ekstremt mange forskjellige og ukjente lyder, så jeg klarte aldri å slå meg til ro. Jeg måtte alltid smugtitte på han etter hver eneste lille lyd han lagde, jeg var rett og slett en 100*hønemor som satt med øynene fastspent i han. Hver 3. time skulle han mates, å det han ikke klarte å få igjennom pupp måtte erstattes med flaske og tilsettinger. Det gikk seg til, for dette var jo en selvfølge uansett da han skulle ha mat. Slik gikk di første månedene.
Når den lille hadde blitt litt eldre, ikke terminbaby enda, men litt eldre enn 32 uker fikk han noe som kalles RS virus. Dette er helt enkelt en vanlig forkjølelse blant voksne mennesker, men hos så små barn er det mer kritisk enn som så. Lungene til babyen som er så liten klistrer seg sammen så han trenger legehjelp. Han ble lagt på c-pap i ca en uke å den tiden vi lå på sykehuset var et mareritt! Vi lå i 2,5 uke å var bare helt knust. Når han ble friskmeldt fra sykehus å vi kunne dra hjem så var han ikke 100% frisk fra slim og snørr, så det ble lange netter når vi kom hjem også. Vi kom frem til at når Link var rundt 7 måneder kunne vi begynne å slappe av. Da hadde vi fått hjelp fra en helt super barnelege som ga oss skikkelig medisiner som vi kunne støtte oss på i tillegg. 7 måneder hvor jeg sov alt fra 2-5 timer i snitt ila et døgn. Det skal nevnes at jeg fikk ro i sjela av å kunne sitte sammen med han til en hver tid, sliten, men roen jeg hadde av å kunne være der hjalp meg. DET funket for meg, å hver morgen når eldstemann sto opp så var jeg også våken så vi kunne ha tid sammen vi også♥ dette var viktig for meg, å helt ærlig,- der og da følte jeg meg uovervinnelig. Den sårbare tiden, den styrken og den styrken vi fikk sammen som familie under en vanskelig tid. Det er rart med det, men dette gjorde at vi fikk et helt annet syn på ting. Vi fikk et annet syn på hvordan vi vil leve og hvordan vi vil være som familie. Jeg/vi er så takknemlige for hva vi har i dag♥
♥I dag når jeg slo opp øynene tenkte jeg bare en ting; I dag skal bli en god dag! Sola skinte rett inn på rommet, Ask Emilio lå ved siden av meg å skravlet å lo. Fra naborommet kom den nydelige lyden fra Link Elias som ropte «mammaaa, kommer du?» å inn på soverommet kom Mio Nathaniel tuslende forsiktig for å høre om jeg var våken.
Altså, dette må jo bare bli bra!? Ja, som jeg har nevnt 100 ganger før så er jeg veldig takknemlig for hva jeg har fått! For at jeg har tre så små, herlig mennesker rundt meg 24/7, jeg kunne ikke vært mer takknemlig! Det er en grunn for at jeg er hønemor! Ja, jeg innrømmer det. Jeg er hønemor, ungene mine er så høyt elsket å jeg klarer ikke å dy meg! Hønemor nummer 1 om du vil..å jeg kommer alltid til å være det! Blablabla….pjuu, godt å få blåst ut litt på en fredag formiddag også.♥
Men, ja..så er det noe med dette da, at man kan fort bli litt vanemenneske å at ting i hverdagen plutselig ikke klaffer helt som man vil. At man må jobbe seg igjennom noe greier på noe sett. Alle har garantert noe di må jobbe seg igjennom, om ikke hver dag så en gang i blant hvertfall. Meg, for min del har det vært veldig mye di siste årene. Den positive innstillingen har ikke alltid vært der for å si det sånn, det har vært mye nedturer og vonde tanker. Ting har gått rett vest mange ganger….MEN, jeg har alltid kommet meg på midten av min kurve igjen! På min «normale kurve» hvis det sier deg no!? Det er det som har vært mitt mål, å komme meg opp til midten igjen, å noen ganger har jeg til og med vært så heldig å kommet meg over midten også.
Jeg har funnet mange måter å jobbe med meg selv på som fungerer, å det å gå langt inn i meg selv for å hente opp meg selv er veldig vanskelig! Jeg er stolt over hva jeg klarer. Åsså må man også huske, at det å bryte sammen en gang i blant er helt normalt og lov!
Men nå sklir det ut litt her. Denne innstillingen her har jeg jobbet lenge med, det å tenke positivt, telle til 10 da man blir usikker, det å være tålmodig, være fokusert på det som er akkurat nå å ta dagene som di kommer. Med tre små som er i en alder der grensene får kjørt seg, så er det viktig å tenke at man må sette seg inn i situasjoner på sekundet. Barna er aldri problemet, problemet ligger i luften å jeg som mamma må bare klare å nøste det opp.. ikke alltid jeg klarer å fikse det, men jeg prøver! Å du vet, når man har det godt selv så blir det plutselig enda enklere å være tålmodig løsningsorientert♥
Men uansett, som resultat av denne innstillingen i dag, så satt jeg her i skikkelig peace! Jeg føler nå endelig at kroppen og hjernen er i harmoni med hverandre, noe det er lenge siden de har vært. God musikk og iskaffe i hånda er en god hjelp det også altså, men noen dager er bare bedre en andre. Ha en fin helg da folkens♥
Allerede da jeg lå på sykehus med sistemann fikk jeg spørsmål; har du tenkt på barn nummer 4 enda?
Hm, jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare på det, for akkurat da lå jeg å håpet til gud om at alt skulle gå bra med han som allerede var i magehuset. Han ville jo nemlig ut 3 måneder før tiden..
Min plan i hodet var å få 3-4 barn, men dette var før jeg visste hvordan ting ble som di ble. I utganspunktet for noen år tilbake kunne jeg ikke få barn i det hele tatt, det var liksom ingen sjans. Da ble ting helt forskjellig fra det jeg hadde tenkt meg i hodet å hodet måtte omstilles. Jeg måtte trekke pusten dyyypt å sette meg inn i den realistiske verden. Jeg måtte sette meg inn i det som faktisk var reelt for meg og ikke drømmescenario.
Vi startet med å håpe på å få hvertfall ett barn. Noe som overhodet ikke var noen selvfølge at vi skulle klare. Men vi håpet. Veien var veeeldig lang å jeg hadde ikke klart dette en gang til rett etter jeg var så heldig å få mitt første barn, så jeg var ekstremt takknemlig for å få Mio Nathaniel til slutt♥️ jeg var i en lykkerus å jeg følte at hele verden var min.
Da jeg plutselig var på vei med Link Elias var dette bare helt sykt. Link er en mirakelbaby, å ingenting kan beskrives med ord om hvor ekstremt takknemlig jeg var å er i dag for at han kom til verden. Jeg følte at lykken virkelig var på min side, å begge guttene mine ble hele verden min. ♥️ ikke minst, så deilig følelse det var å få en bror til Mio Nathaniel.
Etter ei lita stund igjen så var plutselig mirakelbaby nummer 3 på vei å jeg tenkte bare at; shit, jeg er verdens heldigste jente! Tenk at jeg får oppleve det her en 3.gang PÅ UNDER 3 år!? I dag sitter jeg med 3 helt nydelige gutter som jeg elsker så sinnsykt høyt. Di er altså bare så herlige♥️
Så tanken om fler barn!? Ja, jeg kunne godt tenke meg fler barn, men jeg tror ikke jeg tørr! Jeg fikk litt skrekken når minstemann kom til verden så mye som 3 måneder for tidlig! Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for Mio og Link da jeg ikke kom hjem igjen etter den ene kontrollen jeg var på da jeg brått ble langt inn. Corona ødela meg veldig da jeg brått ikke fikk se barna mine på lenge. Jeg fikk dårlig samvittighet ovenfor Ask Emilio da jeg følte det var min feil at kroppen min reagerte som den gjorde. Jeg fikk litt skrekken faktisk, så jeg vet ikke om jeg vil planlegge noen fler barn med det første.. jeg klarer meg veldig godt med di tre spreke guttene jeg har i livet mitt♥️
♥Tema på snappen til prematurforeldrene denne uken er nettopp dette tema,- «tanker om flere barn». Her var litt om mine tanker!
Legg oss til der å se hva andre prematurforeldre tenker om dette med flere barn etter å ha født et bittelite mirakel i underkant eller overkant av 1kg♥️
På denne tiden for 5 år siden var vi på vei til Ullevål for samtaletime med en lege ang ivf. Jeg var overtent og nervøs på samme tid, for ikke visste jeg hva fremtiden ville bringe. Ingenting kunne liksom bli værre enn det som allerede var.
På veien dit ble vi heftet i kø på E6 pga trafikkulykke å derfor måtte vi ringe inn for å si at vi ble forsinket. Når vi endelig fikk svar i den andre enden av røret ble vi fortalt at det ikke var noen vits at vi kom alikevel siden vi ikke hadde hatt samme folkeregistrerte adresse i to år. Det var et krav di hadde for å få hjelp.
På den tiden var jeg et totalt vrak ganske mange timer ila en dag, å det hjelp ikke å få den beskjeden i tillegg! Ja, det var selvsagt vår feil, men siden vi flyttet litt rundt på oss di første årene hadde det bare blitt sånn. Både Kim og jeg slet en del på hver vår måte på den tiden, men vi var alikevel uadskillelige. Selvom ting ikke var lett på den tiden, hadde jeg et lite håp og en liten tro om at alt ville forandre seg å at vi skulle klare å komme oss gjennom den enorme stormen sammen.
Da vi måtte snu på E6 den dagen kjente jeg en enorm smerte inni meg. Hele verden raste sammen å jeg trodde aldri jeg kom til å få barn noen gang. Jeg lå i senga flere dager i strekk å tankene i hodet bare surret rundt. Jeg hadde ikke veldig mange å snakke med da omtrent all kontakt med venner ble kuttet da jeg ble sammen me Kim. (mer om det senere). Hele verden raste sammen for meg, å jeg følte meg totalt hjelpesløs på den tiden.
Dagene gikk sin gang for min del, jeg sto opp om morgenen å gjorde mitt. Ting var vanskelig rundt meg til enhver tid, ikke bare denne smerten, men jeg måtte også deale med problemene til Kim samtidig å mye annet. Jeg var mange ganger på vei til å gi opp, men jeg hadde kanskje 1% inni meg som sa at ting vil bli bra til slutt. Jeg kjempet som en liten maur hver eneste dag, det var tøft, ikke slik jeg hadde forestilt meg livet, men når jeg tenker tilbake i dag var det selvfølgelig hvert det! ♥
Hvorfor jeg deler dette nå!? Hvorfor jeg deler mitt privatliv!? Jo, jeg vet det er mange som sliter. Året 2020 har vært et tøft år for mange, ikke bare året 2020, men noen har det eller har hatt det bare skikkelig tøft. Jeg vil dele av meg for å kanskje kunne være til hjelp for noen. Jeg har fått en del spørsmål av flere som enten har vært igjennom det samme, noen som akkurat har fått beskjed om at ivf er løsningen deres. Også andre henvendelser som handler om andre ting. ♥
Dagene gikk jo opp og ned, men i en lang periode var det ikke mye som skulle til før tårene trillet. ♥
Først og fremst, veien til ivf er en knall hard jobb både fysisk og psykisk! Men forløpet, da du ikke vet hva som skjer eller feiler kroppen din, den er trolig hardere. Jeg vet ikke!? Jeg vet ikke hva som er vanskeligst, jeg vet bare at totalen av alt tok knekken på meg. Du lever i den beste tro om at kroppen din naturlig skal kunne produsere barn å at når tiden er inne, ja da er det bare å sette i gang. Lett å planlegge, lett å utføre!
Men nei, så enkelt er det ikke for noen! Det startet med at jeg hadde ESTREMT mye vondt i magen. Jeg hadde så mye vondt å så vondt at jeg faktisk besvimte mange ganger fordi smertene var så intense at jeg aller helst bare ville legge med ned å…..ja, dø… for det gjorde assa så vondt at du aller helst ville ut av din egen kropp da det sto på som værst.
Jeg har alltid vært plaget med mye mensensmerter, å har ligget mange timer med ei varmepute og motvillig dyttet på med smertestillende. Men disse smertene har ikke vært koblet opp til det. Første gangen tanken slo meg at noe tydeligvis var galt ble jeg lagt inn på sykehus. Da husker jeg at jeg krabbet rundt i leiligheten min desperat etter å finne en jævla Paracet, det endte med at jeg sovnet i fosterstilling på gulvet til Kim kom hjem. Det di gjorde på sykehuset den gangen da jeg ble lagt inn var å operere ut blindtarmen. Den var tydeligvis litt betent så di valgte å fjerne den mens jeg først var i narkose.
Smertene ga seg ikke, å jeg oppsøkte naturligvis legen min igjen, hun ville hjelpe meg så godt hun kunne så hun sendte meg videre til Spesialistsenteret. Jeg var mange ganger inn og ut der uten å få noen spesifikke svar, men gynekologen la meg under pasienter med endometriose.
Tiden gikk, å jeg fikk noen sterke smertestillende som jeg kunne ta ved behov. Men når det ikke funker da? Å du ligger der uten å klare løfte en finger? Ja, det å husker jeg så godt! For det var kvelden etter vi hadde feiret lillesøster sin konfirmasjon. Jeg kom hjem på kvelden å jeg la meg ned. Smertene begynte å bygge seg opp å jeg hivde innpå med smertestillende. Etter noen timer lå jeg igjen i sykehussenga.. di tok ultralyd å jeg hadde så vondt at jeg måtte få morfin på veneflon og noen skikkelige smertedempende. Di fikk til slutt sjekket å det viste seg at jeg hadde en væske/blodansamling i magen. En cyste hadde sprukket, så da ble det bestemt at det ble kikkhulskirurgi for å fjerne dette. Når di var ferdig der å di kom for legesamtale viste det seg at egglederne mine også var tette, å at jeg hadde cyster på eggstokkene. Smertene kom trolig da cystene kunne sprekke, å da gjør det helt sinnsykt vondt. Di hadde også prøvd å spyle egglederne med væske.
Etter litt ble jeg innkalt til ny undersøkelse ved Rikshospitalet som di kaller hysterosalpingografi. Det er en røntgenundersøkelse som viser innsiden av en kvinnes livmor og egglederne. Det blir på litt den samme måten, men her ble jeg ikke lagt i narkose, å undersøkelsen var ganske smertefull. Røntgenlegen kan se etter blokkeringer eller svulster. Under testen sprøytet legen væske inn i livmoren gjennom livmorhalsen. Væsken vises på røntgenbildene, og slik kan legene se om den passerer gjennom livmorhulen og langs egglederne dine. Dersom egglederne er tette, vil legene kunne se at væsken ikke passerer gjennom dem.
Konklusjon; jeg kan ikke få barn på «normalt» vis, å var ønsket om barn reelt måtte jeg gå igjennom ivf. Å skulle jeg gå igjennom ivf så var tiden inne…..
♥Denne dagen for to år siden startet vår hverdag med en liten prematurbaby i livene våre. Det var en hverdag jeg ikke hadde sett for meg. Egentlig hadde tanken aldri slått meg før heller. Helt ærlig, så visste jeg ingenting.. jeg stilte meg så mange spørsmål som foreksempel; hva er egentlig en prematurbaby!? Hva skjer nå? Hvordan skal jeg håndtere en så liten baby? Hvor liten er han? Altså, det å sette seg ned å tenke over HVOR små disse små er, det skjønner ingen før man har vært der selv!
Men en kort oppsummering da; det er DRAMATISK, det er brutalt, overraskende, sjokkerende, krevende, slitsomt, psykisk slitsomt, bekymrende, overveldende,-og følelsene og kroppen blir satt veldig ut av spill når man plutselig (i mitt tilfelle), 9 uker før tiden ligger der med en baby. Dette er starten på en tid hvor alt er fjernt, alt er nytt og ting kan skje. Man har ikke kontroll på noen verdens ting, å det mammahjertet går igjennom denne tiden er vondt! Enhver opptur føles som en seier å du bruser varmt fra lilletåa opp til hårrøttene. Men får du en nedtur da, å det trenger ikke være mindre en et bittelite metningsfall, ja da er verden gått under på 1 sekund å du kjemper deg langsomt opp igjen på «lykkekurven» din igjen. Sånn går dagene.
Men så, disse små skapningene er noen sterke krigere fra dag en, di får en tøff start på livet. Link Elias trengte ingen pustehjelp der han plutselig meldte sin ankomst i uke 31+1, men han trengte hjelp til å få i seg mat. Han trengte rett og slett en liten dytt inn i starten på livet. 3 uker senere sendte di oss hjem uten sonde eller annen hjelp.
I julen samme året fikk han RS virus, noe som også kort forklart var ekstremt brutalt. Vi ble igjen liggende på intensiven med en liten baby som ikke engang hadde passert termindatoen, å følelsen av å ha lite kontroll ble igjen stressende og bekymrende. Det mammahjertet mitt gikk igjennom den julen var brutalt, Link var kjempe syk å hadde det kjempe vondt. Jeg husker han prøvde å gråte, men han fikk ikke ut en eneste lyd pga stemmen hans var borte. Det skal jeg si skjærte seg fast i hjerterota!
Men tilbake til i dag, i dag er han en av di tøffeste jeg vet om å stemmen hans er virkelig på plass igjen♥ Han er hele to år i dag, å veien hit var lang og krevende di første 8 månedene, men nå synes jeg tiden går altfor fort! En kjekk og bestemt liten dude har han blitt, med en stor dose temperament, men som samtidig smiler og er super blid dagen lang. Allerede prøvd seg på å gå på skøyter, så motorikken er det ingenting å si på! Å nå gleder jeg meg bare til fortsettelsen!
Link Elias, mitt lille temperament♥ Smiler og er blid dagen lang♥ Gratulerer så masse med dagen din! Fy søren som jeg elsker deg♥
